«Voices in Public Art» – Refleksjoner fra en konferansedag
Tusen takk til alle som deltok både på scenen og i salen under konferansen «Voices in Public Art: Mapping Freedom of Speech and Expression in the Nordic Region» på fredag 🌟
Gjennom dagen løftet vi sentrale, og til tider krevende, spørsmål om vilkårene for kunst i offentlige rom og kunstnerisk ytringsfrihet i Norden i dag. Det handlet om hvilke strukturelle og kulturelle endringer som former kunstfeltet fremover.
Et gjennomgående tema i samtalene var selvsensur – ikke som et marginalt fenomen, men som en reell og økende utfordring også i en nordisk kontekst. Vi diskuterte blant annet presset på armlengdes‑avstand‑prinsippet, særlig på kommunalt nivå, og en økende risikovegring i støtteordninger og annen finansiering av kunst og kultur, der «trygge» og ukontroversielle kunstprosjekter oftere prioriteres. Det er verdt å reflektere over hvordan dette med tid bidrar til et mer homogent kunstfelt, med høyere terskler for nye stemmer – ikke minst for kunstnere fra minoritetsposisjoner.
Andre problemstillinger som ble løftet handlet om hvordan begreper som cancel culture ofte brukes som avledningsmanøvre i offentlig debatt, og om ytringsfrihet forstått som en slags gentleman’s agreement som i økende grad settes under press. Vi diskuterte også konsekvensene av en stadig sterkere privatisering av offentlig rom, og hvordan dette påvirker hvem som faktisk får ytre seg, og på hvilke premisser. I denne sammenhengen ble også forestillingen om en integrert nordisk region utfordret: Hvem er den til for? Hvem inkluderes – og hvem faller utenfor?
Samtalene berørte også samisk kunstnerisk praksis som en siste fri samisk stemme, naturen som en interessent i politiske prosesser, og hvordan kunstnerisk praksis er et avgjørende verktøy for å gjøre skam om til stolthet. Flere løftet betydningen av å snakke om kunstnerisk praksis, fremfor å opprettholde skarpe skiller mellom kunst og kunsthåndverk.
Konferansen pekte på utfordringer, men handlet likevel grunnleggende sett om det vi må verne om og kjempe for. Flere ganger ble verdien av vår kulturelle forestillingsevne påpekt: kunstens evne til å åpne rom for uenighet, kompleksitet og nye perspektiver – også når det er ubehagelig. Kunsten er essensiell for å øve oss på meningsbrytning, for å tåle friksjon og for å kunne drømme om fremtiden.
Takk for generøse, ærlige og modige samtaler. Dette er diskusjoner som ikke avsluttes her, men som fortsetter – til Hanaholmen i Finland 4. desember og Nordens hus på Island i 2027.
En spesiell takk til:
Tara Abdullah Mohammed Sharif, Kristin Danielsen, Jan Lothe Eriksen, Asbjørn Grønstad, Katarina Renman Claesson, Moussa Mchangama, Celina Jerman Bright-Taylor, Lea Porsager, Drew Snyder, Libia Castro og Ólafur Ólafsson, Per Gunnar Eeg-Tverbakk, Marianne Heier, Juha-Heikki Tihinen, Pauliina Feodoroff, Christina Hætta, Cecilie Sachs Olsen, Kristine K. Wessel
– og vår fantastisk medarrangør Finsk-norsk kulturinstitutt!
Takk til Nordisk kulturfond, Oslo kommune og Finsk-norsk kulturinstitutt for økonomisk støtte.
Alle foto: Jon Gorospe
