Utstillingsåpning og bursdagsfest for Kunstreisen!

4. juni

Skrevet av Web

Kunstreisens jubileumsutstilling Bruttonasjonalprodukt av Einar Grinde åpnet torsdag 18. juni. Ettermiddagen bød på morsom performance med Stasjonsmester Ben , flotte taler og i strålende sol satte korpset tonen på stasjonen.

Kunstreisen er Bane NOR Eiendom sin satsning på midlertidig kunst på utvalgte stasjoner. I 2026 feirer denne satsningen 25 år, og dette markeres med en jubileumsutstilling på Oslo S. Mesén er kurator og produsent for Kunstreisen.

Les Tina Skedsmos tale fra åpningen, og se bilder nedenfor:

Hesten har fulgt mennesket i tusenvis av år. Den ble domestisert for over seks tusen år siden, og har siden vært en av våre viktigste ledsagere. Gjennom historien har den trukket plogen over jordene, fraktet varer og mennesker, båret soldater inn i krig og herskere inn i historien. Hesten har tjent oss i alle henseender hvor mennesket har underlagt seg naturen eller kriget med hverandre.

Derfor er det heller ikke rart at hesten har fungert som et symbol på styrke, virilitet, makt og erobring – både dyreliknende understrømmer i oss selv og gudeliknende storhet.

Fra antikken og frem til vår egen tid har herskere og militære ledere latt seg portrettere til hest i monumentale skulpturer av bronse og stein. Rytterstatuen er et av kunsthistoriens mest varige bilder på makt. Vi møter dem fortsatt i byrom over hele verden: opphøyde skikkelser støpt i tunge materialer som skal tåle både vær og tid.

Det er ikke slike hester vi møter her.

Einar Grinde sine hester er lette, sydd sammen i regnstoff, og henger og dingler fra stropper. De sorte hestene mangler mán og hale; den majestetiske fremtoning og dynamiske kraft.

Utstillingen består av 7 sorte hester – inne og ute på Oslo S – som alle befinner seg i en tilstand uten agens: Opphengt, opprettholdt, fastholdt. Når jeg ser hestene svaie lett mellom bjelkene er det som om de eksisterer i slow motion – sittende fast i en mellomposisjon.

Skulpturene i «Bruttonasjonalprodukt» er – slik Grinde selv formulerer det – ikke egentlig en hest, men “en skygge av en hest”. Det minner meg om René Magrittes berømte maleri med teksten «Dette er ikke en pipe». Hestene – slik de også speiler seg og fordobles i glassfasaden – er som et ekko – ambivalent, nesten nostalgisk.

Her blir hesten et krysningspunkt mellom fortid og nåtid, og Grinde plasserer oss i samme spillerom som den: Som Grindes hester er vi underveis – innvevd i strukturer som både driver oss fremover, forsinker oss og holder oss oppe.

I sammenstillingen mellom hest og menneske ligger også en urolig refleksjon: Den som en gang var uunnværlig, er nå i stor grad erstattet av teknologier og systemer som utfører oppgavene raskere og mer effektivt. Som hesten, konfronteres også vi med spørsmålet om hva som skjer når også våre egne roller utfordres. Hvem er vi om vi mister vår funksjon og relevans i et samfunn i stadig endring?