Finnisage: «Først nå skjønner vi at vi er mennesker». Tale av Lotte Konow Lund
Det er en fantastisk mulighet å kunne si noe på fasaden av Oslo S en hel sommer. Jeg tenkte lenge på hva jeg skulle gjøre, før jeg landet på å bruke tittelen på en forestilling som jeg fremførte for Oslo kommune på Grünerløkka i juni i år:
Først nå skjønner vi at vi er mennesker
Først nå skjønner vi at vi er mennesker
Det er altså et før, da vi ikke skjønte at vi var mennesker, og et nå der vi skjønner det i setningen, men den sier ingenting om hva årsaken til denne forandringen er. Kanskje peker ordene til de store og nødvendige forandringene som holder på å skje i samfunnet, som oppgjøret med kolonialisme, rasisme, sexisme og ødeleggelsen av klima. Kanskje viser den til en kollaps i forestillingen om oss selv – først nå skjønner vi at vi er mennesker. Det er en setning som kunne ha vært skrevet etter de store bruddene i mennesket historie, som etter den franske revolusjon, etter Hiroshima, eller etter at man viste frem utryddelsesleirene i 1945, eller 11. september. Men setningen, først nå skjønner vi at vi er mennesker, kunne også ha blitt sagt om noe vakkert, det kunne for eksempel ha vært ordene til noen som akkurat har opplevet å bli foreldre.
Tegningen av en hånd ved siden teksten gjør noe med ordene, som blir noe annet enn om ordene hadde stått alene. Mennesker har ikke seks fingre slik denne hånden har og kanskje gjør sammensetningen at teksten leses som at vi ikke er mennesker slik vi hadde trodd, men at vi må se at det er noe rart med oss alle, før vi kan innse at vi er det samme.
Når jeg leser teksten på nytt, tenker jeg at det er noe fint med ordet vi i setningen.
Først nå skjønner jeg at jeg er et menneske, ville vært en helt annen setning.
Den kommer ikke fra meg, setningen.
Først nå skjønner vi at vi er mennesker er historiske ord. De ble skrevet for 133 år siden her i Oslo, og jeg fant dem da jeg gikk en tur langs Akerselva for litt over et år siden.
Jeg oppdaget at noen har montert plakater med kvinnehistorien og limt de fast på steder nedover elva. Under Nybrua som ligger ved legevakten er det klistret opp en plakat, som viser en stor gruppe med mange kvinner og barn og et par menn. De fleste kvinnene er kledd i hvite skaut og har et forkle utenpå kjolen.
Over bildet stod det Den første streiken.
Arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikk i Oslo stod bak Norges første streik da nær 400 kvinner la ned arbeidet i 1889.
Blant kvinnene og barna på bildet var det noen som holdt opp plakater. Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker står det på den en, Vi forlanger Kun et Øre mere pr. Gros og bedre sanitære Forhold, på en annen.
Under bildet stod det: Omtrent 380 kvinner og barn streiket fra fyrstikkfabrikkene som lå på Bryn og Grønvold. Deres eneste krav var bedre sanitærforhold og 1 øre mer per gros.
Med Sanitære forhold mente disse kvinnene muligheten for å vaske seg på hender og i ansiktet. Kravene var ikke større enn det.
På slutten av 1800 tallet inneholdt fyrstikkene hvitt fosfor, et giftig stoff som kunne føre til en sykdom kalt fosfornekrose, der kjevebenet ble spist opp over relativt kort tid. Veldig mange av de 60 000 menneskene som ligger begravet i Sofienbergparken har deformerte kjevebein eller mangler de fullstendig.
Jeg gjorde det man pleier å gjøre når man blir interessert i noe, jeg googlet det. I forbindelse med streiken ble det holdt appeller i arbeidersamfunnets hus i sentrum, kunne jeg lese, og noen av de som hadde utviklet fosfornekrose, ble bedt om å komme opp på scenen. Menneskene i salen gråt og besvimte når de så dem – for dette var fælt å se på. Det de ikke fikk sett, men bare gjenfortalt, var de grusomme arbeids- og boforholdene folk levde under, som igjen gjorde mennesker svake og mottagelige for sykdom.
Med unntak av noen ganske få støttespillere, som på bildet jeg fant ved elva, stod kvinnene ganske alene. De ble ikke støttet av de mannlige fyrstikkarbeiderne som ikke ville risikere sitt eget arbeide.
Og det var ganske voldsomt det disse kvinnene risikerte. Mange hadde ansvaret for mange mennesker. Foreldre, barn eller uføre ektefeller. Mange var alenemødre fordi de var enker eller var forlatt. Når de valgte å gå til det skrittet å streike, så var det fordi de var på bunn, de hadde ikke noe å tape.
De vant ikke frem, kvinnene. De gikk tilbake til arbeidet etter tre uker. Men de vant allikevel kan man si, for allerede året etter ble arbeidsforholdene deres forbedret, for alle fabrikkeierne var blitt redde, som det står det i tekster skrevet mye senere.
Det var i takkebrevet til dem som hadde støttet streiken med penger til en streikekasse denne setningen stod:
Først nå skjønner vi at vi er mennesker.
Jeg synes det mangler et minnesmerke over disse kvinnene i Oslo. Kanskje har man trodd at kunnskapen om fyrstikkarbeidernes streik ville forbli allmennkunnskap for all fremtid? Men hverken jeg, i en alder av 55, eller min datter på 18 har hatt den på pensum i løpet av vårt skoleløp. Og som vi vet, det i ord, stein og bronse varer lenger enn menneskers hukommelse.
Da jeg satt og skrev dette kom jeg til å tenke på en research-samtale jeg hadde med jurist og professor Hans Petter Graver for noen år siden.
Han sa at vårt juridiske system handler om at:
Vi, som fellesskap har ansvar for å ta vare på andre menneskers verdighet.
Det fikk for meg en slag forbindelse til fyrstikkarbeidernes streik. Handlingen de gjorde, å legge ned arbeidet i fellesskap for å forbedre arbeidsforholdene på fabrikkene, var ikke bare for dem selv, men handlet om at mennesker – alle mennesker i et samfunn – skal kunne ha selvrespekt og verdighet.
Det jeg har sagt nå, er mine tanker frem mot dette arbeidet, ikke et svar på hvordan det skal leses.
Jeg håper at noen har passert dette verket i løpet av sommeren, og tatt med seg setningen, og kanskje tegningen i kroppen sin, og at de kan ta det frem igjen og igjen, slik jeg gjør.
Takk til dere i Mesén som lot meg få gjøre dette oppdraget.
Takk Ylva Greni og til Helge Hovland ved StudioTechnica.
