Queer Utopia av Damien Ajavon

For verket i Rosenkrantz’ gate har Damien Ajavon latt seg inspirere av Larry Mitchell sin bok The Faggots and Their Friends Between Revolutions, hvor leseropplevelsen drives gjennom korte, satiriske tekster, sporadiske historier og visdomsord.

Her blir vi kjent med en rekke skeive karakterer som gjør sitt beste for å leve sine liv i det fiktive landet Ramrod i påvente av neste revolusjon. Ramrod regjeres av “menn uten farger”, og er et dypt patriarkalsk, voldelig og ensomt herredømme. Midt i denne fortvilelsen finner likevel karakterer som “fairies”, “queens” og “dykalets” hverandre, og gjennom tekst og tegning skildres deres samliv fra tiden hvor livet måtte leves i skjul, gjennom kollektive samlivsformer til fredelig, politisk opprør.   

Gjennom bruken av ulike tekstiler spiller Ajavon på intimitet og avsløring, mote og kitsch-estetikk. Ved å bruke seg selv aktivt i kunsten, åpner Ajavon for en utforskning av kompleksitetene i våre egne interiører og eksteriører, og våre tolkningsverktøy i møte med andre. Det er både modig og sårbart. Under buene i Rosenkrantz’ gate får hver karakter en ramme og en opphøyethet, som gjennom en leken omgang med personkarakteristikker og visuelle markører, representerer ulike nyanser i skeiv kultur – noe som fremdeles er befestet med fordommer og tabuer. Særlig er den offentlige debatten rundt kjønn og identitet svært polariserende og konfronterende. Queer Utopia slik det flommer av overskudd og glede, blir en motsats til denne type mistenkeliggjøring og polemikk.

Vev og visjon

“Even weak links in the chain are still links in the chain”, skriver Larry Mitchell i The Faggots and Their Friends Between Revolutions.  

I det fiktive, patriarkalske regimet i Mitchells Ramrod er kjetting og lenker brukt som symboler på undertrykkelse, fastlåste systemer og konvensjoner. Ajavon derimot er mer åpen og antydende i sin bruk av myke tekstiler. Stoffet slik det vikler og knyter sammen menneske og vev antyder en sterk forbindelse, noe låst og innviklet. Men veving, som handler om å føre ulike tråder sammen og på denne måten skape nye bilder, er også bærer av et potensial til å tenke annerledes gjennom mediet.  

Særlig i europeisk kulturhistorie har den vevende og spinnende skikkelsen vært forbundet med tid og skjebne, men finner også sine paralleller i feminine gudeskikkelser på tvers av kontinentene. Et annet karaktertrekk som ofte henger ved disse mystiske skikkelsene, er metamorfosen – forvandlingen fra en kropp og tilstand til en annen. Ved å trekke veksler på disse mytene og historiene, og gjennom visuelle markører som betegner overgangsformer og åndelige mellomstadier, åpner Ajavons billedverden for en utforskning av kjønn, identitet og fremtidsvisjoner. Kanskje må vi fortolke Ajavons myke lenker under et nytt fortegn?  

Ajavon er kjent for å ha gjort teknikk- og kunnskapservervelse til en sentral del av sin kunstneriske praksis gjennom sine møter med andre tekstilkunstnere og tradisjonsutøvere rundt om i verden. For Ajavon synes hånden å være kunstens utgangspunkt på lik linje med øyet, noe som resulterer i taktile så vel som visuelle verk. I Queer Utopia finner vi igjen veven – som er Ajavons fremste verktøy – og som her synes å igangsette en bevegelse gjennom de rosa tekstilene til venstre mot høyre gjennom komposisjonen. Den rosa fargen speiles igjen i skjørtet i “The Faggot” til høyre, mens “Davon” sitter sentrert, selvsikkert og med et fast blikk rettet mot omverdenen. Er det en historie eller visjon Queer Utopia ruller ut over veggflaten? Hva kan vi lære av kunstnerens billedverden, og hva kan vi forestille oss for fremtiden?

I alle karakterene har Ajavon, i samarbeid med kunstner og fotograf Chai Saeidi, iscenesatt seg selv. Queer Utopia er Ajavons første kunstprosjekt ute i det offentlige rommet.