Kunst som en bærebjelke i kriser krever mer enn gode intensjoner

Skrevet av: Tina Skedsmo og Mona Olsen

Den nylige fremlagte totalberedskapsmeldingen understreker kulturens rolle i krise og konflikt, men hvor skal de økonomiske ressursene komme fra?  

Kulturdirektoratets Kristin Danielsen fortjener anerkjennelse for å sette kunstens rolle i beredskap på dagsordenen. Danielsen bidrar til å løfte frem et tema som ofte overses i diskusjoner om samfunnets evne til å håndtere kriser og setter lys på hvordan kunst og kultur bidrar til å styrke fellesskap, bearbeide traumer og bygge motstandskraft, noe vi har sett i perioder preget av konflikt, nasjonal sorg og pandemi. 

Undervurderer kunstens verdi 

Danielsen kommenterer videre Ole Marius Hylland som i sin kommentar i Aftenposten skriver at “beredskap har blitt den nye bærekraften”. Sammenstillingen av beredskap og bærekraft er for Hylland ikke annet enn et bevis på en kultursektor som famler etter nye moteord å slenge på søknaden for mer pengestøtte og et smykke i eget legitimitetsjag.  

Hylland er inne på et viktig poeng, men ikke bare undervurderer han kunstens verdi, han fremviser også mangel på innsikt i et kulturfelt som stadig pålegges stadig nye oppgaver, fra å håndtere miljøkrisen og styrke beredskap til å bekjempe ensomhet og utenforskap.  

En liknende tendens ser vi i Trond Vernegg sitt innlegg i samme debatt. Under den mildt sagt polemiske tittelen «Kulturlivet ber alltid om mer penger» skriver lederen i Riksmålsforbundet at det er på tide å «anerkjenne at ikke alt kan utrettes via kroner og øre».   

Heldigvis, ligger det faktisk et godt poeng i teksten og vi kan trygt si oss enige i at samarbeid og samhandling er nødvendig for å lykkes. Men igjen er praksis noe helt annet enn gode intensjoner.   

Å få på plass gode samarbeid og prosjekter er både tid- og ressurskrevende. For mange kulturaktører som allerede arbeider innenfor stramme budsjetter og med for få ansatte, er dessverre slike tiltak ofte urealistiske å initiere og prioritere. Hvordan mener Vernegg at disse aktørene skal kunne være en del av beredskapen? Eller er det bare de allerede godt organiserte aktørerene som er viktige å ha med på laget? 

Nye muligheter – og utfordringer 

Danielsen derimot ser utelukkende positivt på at regjeringen forstår viktigheten av kunst og kultur i kriser og krig, og avslutter sin kronikk med en tydelig call to action:  

“Stortingsmeldingen gir en klar retning. Nå er det opp til oss i kultursektoren å realisere kunst og kultur som beredskap”. 

At beredskap løftes frem av regjeringen og Kulturdirektoratet er både en anerkjennelse av feltets betydning og en tydelig anmodning til å agere. Men slike oppfordringer følges sjelden av økte ressurser eller tilpassede virkemidler.  

Uten nødvendige midler risikerer vi at kunsten presses til å levere samfunnsnytte på bekostning av kunstnerisk kvalitet. Forventningene må derfor møtes med konkrete investeringer, fleksible støtteordninger og infrastruktur som gir feltet kapasitet til å realisere sitt potensial. Uten dette reduseres kunstens samfunnsrolle til en umulig oppgave med knappe ressurser som eneste verktøy. 

Behovet for en definisjon 

Kanskje må vi i kunstfeltet starte med å definere hva beredskap betyr for oss, og skape en definisjon av beredskap som reflekterer våre verdier og samfunnsstrukturer?  Der bør ytringsfrihet, demokratiutvikling, inkludering og mangfold stå sentralt.  

Ikke minst må vi ta på alvor at hat, vold og trakassering gjør at kunstnere unngår enkelte temaer og opplever sin kunstneriske frihet som begrenset – og at dette i sin tur er svært alvorlig for samfunnet. 

Å utvikle kunst som en bærebjelke i kriser krever mer enn gode intensjoner – det krever en solid infrastruktur, klare prioriteringer og investeringer som gir kunstnerne reell handlekraft. Vil det offentlige følge opp?