«Bristepunktet» av Mattias Härenstam: Åpningstale av Tina Skedsmo
Patriark av Mattias Härenstam. Foto: Jon Gorospe
Mattias Härenstams skulpturer kan oppleves som både harde og myke på samme tid. Steinen er stabil, tung og varig, men noe under overflaten hinter om en indre, myk kjerne. Kanskje vitner væskeliknende dråper om at det harde skallet brister?
Bristepunktet – som er dette kunstprosjektets tittel – kan sees som en kommentar til et mannsideal vi kjenner fra historiske skulpturer i byrommet. Blant menn i bronse og stein, ridende eller opphøyet på sokkel, utgjør skulpturene Patriark og Beskyttet et stille oppgjør mot en arkaisk skulpturtradisjon i offentlig rom. Her ute i Paléhaven har Härenstams skulpturer nesten fått sitt eget lille rom, i denne grønne og ganske så poetiske rammen. Samtidig er de også plassert i et område med historiske røtter tilbake til 1760-årene da Paléhaven ble anlagt som den første offentlige parken i Oslo, via årene hvor området gikk under navnet Plata, til de senere årenes byutvikling – med en vending mot fjordområdene som igjen også har endret våre bevegelsesmønstre og blikkføring i byen, og gitt disse områdene på sjøsiden av sentralstasjonen fornyet relevans. For ved siden av tomteareal, arbeidskraft og kapital, er det gjennom synlighet, representasjon, minneskultur og historiefortelling vi bygger våre byer.
Inn i dette kan kunsten avstedkomme nye og annerledes narrativ for å representere våre opplevelser av å være i verden. Og Härenstams skulpturer gjør nettopp dette, for ved å vise oss en tvetydighet, dybde og sårbarhet det kanskje ikke har vært så mye rom for, vender han samtidig på og kompliserer mannsfiguren. Ved det myke og formløse som tyter og renner ut av sprekker og hull, motsetter skulpturene i Bristepunktet seg en stabil tolkning av kjønnskategoriene.
Beskyttet av Mattias Härenstam. Foto: Jon Gorospe
Vi kjenner patriarken som mannen som leder og beskytter en familie, en kirke eller en stat. Det er en tittel som peker på ære, styrke og makt, og som betegner et bestemt maskulint ideal. Men denne patriarken har også en pulserende, myk, indre kjerne som kommer frem i riss i overflaten og i fasader som sprekker, og som på denne måten også peker på vern og sårbarhet. Det er en tematikk skulpturene i Bristepunktet deler med Tracey Emins Moren på Inger Munchs Brygge, som også er en slags matriark, og som også er litt ujevn og grovskåren i sin form. Men Härenstam og Emin sine skulpturer deler også det at de kanskje ikke møter våre forventinger til dem – til hva det innebærer å representere en forsørgerskikkelse i bybildet, og hvilken rolle det spiller om denne forsørgerskikkelsen blir forstått som en mann eller en kvinne.
I relasjon til Moren – og ikke minst til de mange figurative, konvensjonelle og opphøyede skulpturene i Oslo – gir Härenstam oss her en nyanse av mannen, og bidrar også til et mer sammensatt bilde av kjønn og makt i våre felles rom. Ved å trekke veksler på vern og sårbarhet, styrke og svakhet, det myke og det harde, kan vi kanskje si at disse to skulpturene tematiserer det som beskytter og det som ligger beskyttet, og tvetydighetene i dette.
